HVORFOR VÆRE BILDE NÅR DU GJØR LYCHE SOM SKJERF?

0
885
Må kunst også bli ting for å gjøre suksess? Et Munch-motiv blir kjøleskapsmagnet, en boktittel til vinetikett. Ved hjelp av designeren Wenche Lyche, lever nå Helge Segrovs kunst videre som silkeskjerf. Men betyr ikke samarbeid også kompromiss?

Tekst: Marte Østmoe  Foto: Maja Nilsen Stende

– Et silkeskjerf med mitt motiv, signert av Wenche Lyche komplimenter min kunst, slår Helge Segrov fast. Segrov er kunstneren som på to uker solgte malerier for 661.000 kroner på Jølstramuseet i Førde. 

Med tanke på popularitet, trenger han ikke drahjelp. Trenger ikke trykke opp postkort, notatblokker og kjøleskapsmagneter med sine tegninger. Men skjerf er det altså blitt. Tørklær i ren silke. Er dette rett, med tanke på kunstens autonomi? 

Død over den autonome kunsten. Mona Pahle Bjerke er høgskolelektor ved avdeling for design på KHIO og ikke utelukkende kritisk til koplingen mellom kunst og design. Hun viser til Marx definisjon av mennesker som et økonomisk vesen, i betydningen av et vesen som skaper og foredler. Dette synet ble viktig for Arts and Crafts-bevegelsen som ønsket å hente kunsten ned fra sin pidestall, slik at den kunne bli en del av hverdagsvirkeligheten igjen. Foto: Miriam Fosstvedt.

Kunstens autonomi

– Ja, bruk kan være et fint tilleggsaspekt til kunsten, sier Mona Pahle Bjerke støttende. Hun er høgskolelektor på Kunsthøyskolen i Oslo, avdeling for design.

– Det er en seiglivet forestilling at bruk er noe som fratar kunsten verdi. Denne tanken om at kunsten bør være noe avsondret og autonomt er egentlig en etterlevning etter modernismen. 

Pahle Bjerke bekrefter at hun stadig oppfordrer design-studentene til å la seg inspirere av og flette kunst inn i sine prosjekter. Men det er selvsagt viktig at man forvalter den kunsten man henter inspirasjon fra med respekt, og ikke henfaller til rene forflatende kopier.

LES OGSÅ: EKSTROVERTE BAIRD OG INTROVERTE HELLENES I DUETT VED KODE I BERGEN. Les hvordan de to kunstnerne komplimenterer hverandre, står i kontrast til hverandre.

Hyllest til mor: Helge Segrov starter alltid med nesen. Deretter kommer munnen til. Så haken. Fra nå av vandrer hånden hans av seg selv og kunstneren vet aldri hvor det ender. Først etterpå ser han hva han har gjort. Ser hva bildet inneholder. I tilfellet med ”If my mother was egyptian” slo innholdet mot ham som en beskjed fra fortiden.

På høyden

Skal vi tro Helge Segrov blir bildene hans mer tilgjengelige når de nå fremstår som noe annet enn flate verk. 

– Helge Segrov og jeg snakker samme språk, svarer Wenche Lyche og legger til at det i arbeidet med ”If my mother was egyptian” som sikkeskjerf ikke foretar en eneste kompromiss. 

hvis kunst skal bli en ting, må uttrykkene stemme og kommunisere, helst på et vis også løfte hverandre – Helge Segrov

– Jeg har ikke presset på noe design, sier hun, – noe slikt er helt unødvendig, bildene hans er ikke store, motivet trenger ikke formateres, linjene virker støttende, fargekodene er tilpasset og det samme er materialet. 

For designeren er kunnskapen om materialet avgjørende for selve resultatet. I dette tilfellet valgte Lyche natursilke nettopp for å gjenspeile Segrovs eksklusivitet. At hele motivet ikke kommer til syne når det sveipes rundt en smekker hals, er for Segrov ingen fornærmelse. 

– Når du bare ser en flik av noe, en antydning, en teaser, pirrer det bare nysgjerrigheten, mener han. 

– Dialogen oppstår i det du tar noe flatt og stivt og gjør det om til noe mykt og føyelig, kviterer Wenche Lyche.  

En sann Lyche: Det er Helge Segrov som er hovedfokuset, sier designer Wenche Lyche, mens Helge Segrov på sin side synes han er underordnet. At Wenche ville sette navnet sitt på mitt motiv er en stor ære.

I mørket kan allting skje

Som kunstner velger Helge Segrov å være åpen både om livets mørke og lyse sider. At bildene hans selger er stor stas, at han også tynges av depresjoner og svarte dager er en annen del av historien. Der andre synes ærligheten svir, ser Helge annerledes på det. 

– Løgnen må du huske, minner kunstneren oss om og slår et slag for sannheten, ja uansett hvor grotesk den enn måtte være. Tenk at folk vil enge noe av min elendighet opp på veggen, spøker Helge. 

Skjerf, men ikke dolokk: Segrov er kunstneren som på to uker solgte malerier for 661.000 kroner. Med tanke på popularitet, trenger han ikke prosjektere kunsten sin over på kommersielle lettsolgte kjøleskapsmagneter og annet nips. Kunsten hans blir aldri plakater, aldri trykk på dolokk. Men silkeskjerf måtte det bli.

Kunstneren bekrefter herved Freuds utsagn om at du opplever verden gjennom dine nevroser, og innrømmer dessuten at uten angsten hadde det ikke blitt noen kunst. 

– Dette er terapien min, slår han fast, men legger til at han snart skal, som han sier, inn i en deilig lang depresjon. Men om det sorte er Segrovs drivkraft, ser han ikke av den grunn ned på dem som tilsynelatende ivrer av pur glede. Det er her Wenche Lyche kommer inn. 

Et møte i symbolverdenen

– Wenche er den søsteren jeg aldri fikk, forklarer Helge og mener at de to møtes i det han kaller symbolverdenen. 

Designeren på sin side har en litt mer rasjonell utgave av historien. Hennes versjon er at Segrov tok kontakt fordi han mente hun burde koples opp mot en italiensk skodesigner i Dale. Segrov anså seg selv kun som et bindeledd. I stedet endte han opp med en venninne, en sparringspartner, en kollega og en søster han ikke kan være foruten. Også kunsten hans skulle vise seg å binde seg til Lyches verden – dette samtidig som kontrastene mellom de to kanskje ikke kunne vært større.

Fortellingen som svik

Hjemme i Dale, i Sunnfjord, rigger Helge Segrov seg til. Det er snart vinter. Han skal gå inn i dvale. 

Når han våkner opp, en gang sammen med sola og våren, treffer han kanskje en kvinne med et silkeskjerf rundt halsen. Glad og lett tripper hun sommeren i møte, lykkelig uvitende om at motivet hun har mot huden forteller en historie av den noe ubehagelige typen. 

Suvenir: Selv om tegning er blitt til skjerf, handler det ikke om tingliggjøring eller produksjon av en suvenir, bedyrer designer Wenche Lyche.

Joda, fargene er kvikke, streken leken. Ser vi et fabeldyr? Et stjernetegn? Ligner det ikke en altertavle? 

– Jeg var et uønsket barn, slår Helge Segrov fast, og kan fortelle om en far som ikke elsket sin hustru og gjorde alt for å forlate henne, mens hun på sin side ikke kunne la ham gå, da hun ble gravid, med hans barn, ble han hos henne av ren plikt. 

– Jeg ble symbolet på min fars tapte frihet, forteller Helge som aldri han fikk vist foreldrene sine hvem han egentlig var. Først med ”If my mother was egyptian”, fikk denne erkjennelsen en stemme. At budskapet også kunne kommuniseres via et klesplagg, mener kunstneren bare er et pluss. For tenk å leve hele livet med en mann som man vet ikke elsker en tilbake!

– Visst faen er bildet det en hyllest til mamma!

LES OGSÅ: NORSK DESIGN, INTERNASJONAL JUBEL. MEN NORDMENN KJØPER DANSK. Den norske designtrenden tilfredsstiller på internasjonalt nivå. Men er ikke godt nok hjemme?

Pirrende: Som silkeskjerf blir motivet mykt og krøllete, uttrykket blir et annet, men vekker nysgjerrigheten og spiller på lag med originalen.

Ære være

– En kunstner som brukes som inspirasjon, kan tolke dette som en æresvisning, bekrefter Mona Pahle Bjerke, men kun i de tilfellene der man behandler det på en reflekterende og på et kritisk vis, slik at det gir en tilleggsverdi.

– Det er flere former der kunstneren og designeren går sammen, minner Segrov oss om, men legger til at hvis kunst skal bli en ting, må uttrykkene stemme og kommunisere, helst på et vis også løfte hverandre. 

– Det må ikke bli slik at kunst må bli ting for å hevde seg og for å selge, men – jovisst, legger han til: Jeg kunne nok gå med på at en tegning ble til en vin eller øl-etikett, men ett sted går det jo også en grense. Mine åndsverk kommer aldri til å bli Ikea-plakater, sier han. Ikke faen! Ikke en gang om jeg fikk tilbud om en million! 

For hva blir da det neste? Segrov sender spørsmålet ut som en bumerang. Kunstneren tar i mot og besvarer det selv: Skulle mine tegninger liksom trykkes på badehette? Et dolokk?